Månedens innlegg

Et forskningsutvalg

Forskning innen helse- og sosialfaglige områder viser at teateraktivitet kan gi selvinnsikt og en følelse av verdighet, og være frigjørende og kommunikasjonsskapende.

I en studie med teater som virksomhet for asylsøkere som levde i et mottakssenter, fant forskerne ut at teateret ble et sted for bearbeidelse av vonde opplevelser (Horghagen & Josephsson, 2010; Horghagen, 2014). Asylsøkerne hadde opplevd frykt og terror, noe som for mange hadde resultert i psykiske traumer og redusert sosial kapasitet.

Gjærum og Ramsdal (2011) har gjort en studie med norske ungdommer som har droppet ut av videregående skole, der teater ble utgangspunkt for en utviklende prosess knyttet til identitet og sosial tilhørighet. De gikk inn i forskjellige kreative prosesser; det praktiske teaterarbeidet, egen utvikling og møtet med publikum (resepsjonsprosessen). En annen og tidligere studie (Gürgens & Rasmussen, 2006) viser hvilken betydning teater har blant unge psykisk utviklingshemmede. De fant at teater er spesielt viktig for å få sosial tilhørighet og styrke eller bygge en identitet.

Den estetiske erfaringen kan påvirkes av rommet eller de ytre rammer. Dette understrekes bl.a. i forskningen til Sørbø et al (2013), som tematiserer hvilken kunnskap og mening som er materialisert i et sykehus og hva som ligger i en teaterbygning (ibid:97). Doktorgradsarbeidet til Larsen (2008) tar utgangspunkt i rommets betydning i et distriktspsykiatrisk sykehus, og funnene viser at ulike bygninger danner ulike mønstre for følelser og væremåter og får personene til å opptre på forskjellige måter knyttet til hvor en er. Nordbø og Thorøds forskning om kreative tilnærminger for personer med psykiske helseproblemer fant at aktiviteter som skriving og maling var en vei ut av personlige utfordringer og vansker (2014). De kreative aktivitetene knyttet også deltagerne sammen.

En irsk studie fra 2007 fra en kommunal mental helse-organisasjon dokumenter hvordan erfaringer med kunstterapi styrker selvbilde og gir økt selvtillit (Heenan, 2007). Forskningen til Spandler et al. (2007) viser at en gjennom kunstneriske aktiviteter kan oppleve håp, skape en følelse av mening og formål og gjenoppbygge identitet. Av nyere norsk forskning er Torrissens (2015) og Torrissens og Stickleys (2018) studier av teatergruppene act2 og teater Vildenvei. Gruppene har anvendt teater som metode, noe som har bidratt til å bygge nettverk og oppnå bedring. I stedet for klassisk behandling var det fokus på ressurser, personlighet, aktivitet, sosial støtte og medvirkning. Ørjasæter og Ness (2016) presenterer forskning med utgangspunkt i intervju med 12 pasienter i en psykiatrisk institusjon som har deltatt i en musikk- og teaterworkshop. De presenterer to sentrale tema i sine funn. Det ene er at pasientene gjennom arbeidet med workshopen opplevde verdighet. Det andre var den kreative arenaen, som ble oppfattet som en sykdomsfri sone. Forfatterne understreker betydningen av å ha et ressursorientert fokus for å skape kreativ vekst på tross av psykiske helseproblemer.

Teaterprosjektets utforming og gjennomføring

Teaterprosjektet som denne artikkel bygger på varte i ca. to år (2006–2008), og var et samarbeid mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag (nå NTNU) og et distriktspsykiatrisk senter (DPS). Planen var å lage en teatergruppe og sette opp en forestilling. 12 brukere, 12 studenter og tre ansatte deltok i prosjektet. De ansatte rekrutterte brukere ut fra deres interesser og ressurser.

Prosessen startet med «teaterkafé», dvs. ukentlige uformelle møter i et lokale som bare ble brukt til dette. Brukerne diskuterte utfordringer de opplevde og kom med ideer og tekster de kunne tenke seg å bruke i en forestilling. De ville at forestillingen skulle handle om «livet selv», og ikke om sykdom eller diagnoser. Det ble bestemt at gruppa skulle hete Iteatret, og forestillingen «Trøste og bære – en kabaret på gal scene». Ideene tok form etter hvert, og ble til sanger, sketsjer, monologer, dikt. Det handlet om deres liv og allmenngyldige eksistensielle og sosiale problemer, slik som angst, død, usikkerhet, ensomhet og identitet. En monolog het «Unnskyld», en ironisk og humoristisk tekst om å undergrave og unnskylde seg selv i enhver sammenheng. Sketsjer og andre monologer ironiserte over terapeutiske situasjoner. Underveis i prosessen og i selve forestillingene var det et tett samarbeid mellom ansatte og brukere. Med hjelp av en regissør og teaterinstruktør startet organiseringen av teaterarbeidet og øvinger fram mot tre forestillinger, som var helt på slutten av prosjektet. Profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere ble leid inn (skuespiller, sangpedagog, musiker), underveis i prosessen og under forestillingene. Både brukere og ansatte deltok som skuespillere, sangere, musikere, scenearbeidere, scenografer m.m., og hadde ukentlige øvinger. Øvingene foregikk først og fremst i et øvingslokale utenfor DPS, og forestillingene ble spilt på en offentlig scene i den aktuelle byen.

Metode

Artikkelen bygger på dybdeintervju med fire personer som var deltagere i prosjektet, og ble utført etter at prosjektet var ferdig. Intervjuene ble gjennomført i 2008, og artikkelen bygger altså på materiale som ligger noen år tilbake. Tidsaspektet kan være positivt i den forstand at artikkelforfatteren har fått en avstand til materialet og kan vurdere dette opp mot nyere forskning. Materialet har ikke den samme gyldighet som da det var samlet, men når resultatet ses i sammenheng med andre lignende prosjekter (Torrissen, 2015; Ørjasæter & Ness, 2016), er det med på å styrke disse funnene. Det er enda ikke gjennomført så mye forskning på teater og psykisk helse, og det psykiske helsefeltet trenger dokumentasjon for å styrke utviklingen av ressursorienterte praksiser.

De som ble utvalgt til å delta i studien, hadde vært innlagt i det aktuelle DPS i perioder av teaterprosjektets gjennomføring. En avgrensing var at de ikke lenger skulle ha brukerstatus. Informantene var to menn og to kvinner mellom 26 og 40 år. De er anonymisert og kalles i artikkelen for Birte, Merete, Jonas og Marius. Birte hadde noe erfaring med teater. Merete hadde ingen erfaring med teater eller kreativt arbeid. Jonas hadde i perioder skrevet tekster og jobbet med musikk. Marius hadde jobbet med ungdomsteater for en tid tilbake.

Intervjuguiden besto av åpne spørsmål, og intervjuet bar preg av samtale omkring sentrale spørsmål og tema. Intervjuet varte ca. 90 minutter. Det ble foretatt i en stille og folketom krok på en kafé. Det kvalitative forskningsintervju (Kvale, 1997) er en faglig samtale som har som mål å innhente beskrivelser av de intervjuedes erfaringsverden med deres egen måte å formulere seg på. Mening belyses ut fra personens eget perspektiv. Her søker en ikke etter

årsaksforklaringer, men direkte erfaring, kunnskap og forståelse slik den framstår for dem som selv har erfart den aktuelle virkeligheten. Gjennom intervjuet søker en den gode samtale, som er karakterisert av gjensidighet, åpenhet og oppriktighet. Det kvalitative intervjuet er åpent i den forstand at selv om visse tema er gitt, så er det åpning for å følge andre tema som kommer fram i løpet av intervjuet og som forskeren ikke har vurdert på forhånd (ibid).

Spørsmål i intervjuene dreide seg om sentrale opplevelser og erfaringer tilknyttet deltagelse i prosjektet, hvordan de taklet eventuelle utfordringer og hvordan prosjektet hadde preget eller kunne prege hverdagslivet. De ble også bedt om å trekke fram det fineste de hadde opplevd gjennom teaterprosjektet, og de erfaringer eller episoder som hadde ført til endring hos dem.

Lydopptaker ble brukt, og intervjuene transkribert. Intervjuene ble slettet rett etter at transkriberingen var gjort. Å forske i eget felt er utfordrende. Det er vanskelig å sette seg selv i parentes. Malterud (2003) påpeker at forskeren må være i stand til å veksle mellom nærhet som gir tilgang til den levende kunnskapen, og ettertanke som gir mulighet for kritisk refleksjon. Da jeg selv hadde vært en aktiv deltager i prosjektet både som prosjektleder, skuespiller, produsent og inspisient, var det til tider vanskelig å være i forskerrollen. Det ble sentralt å ha et bevisst forhold til egen innflytelse på datamaterialet. Det utviklet seg et tillitsforhold gjennom prosjektprosessen, og en kan anta at deltagerne var åpne og ærlige i sine svar. Samtidig må en ta høyde for at det var erfaringer eller meninger som de ikke ytret av frykt for å skuffe prosjektleder.

Informantene er anonymiserte, og det kom ikke fram personopplysninger i opptaket. Det ble informert om hva dataene skulle brukes til både muntlig og skriftlig. De skrev under på skjema om informert samtykke. Det aktuelle DPS er ikke beskrevet ved navn.

Meningsfortetning er brukt som analysemodell (Kvale, 1997:127), som dreier seg om tematisering. Analysen har fem trinn: I trinn 1 ble de transkriberte sidene fra alle intervjuene lest for å få følelse av helheten. I en slik kvalitativ analyse bør en være åpen for de inntrykk som materialet formidler og prøve å være bevisst på egen forforståelse. I trinn 2 ble intervjuene delt opp i naturlige enheter etter innhold. Det ble gjort en oppsummering av ett og ett intervju, og helhetsinntrykket fra hvert intervju ble skrevet ned for å finne fram til noen tema eller meningsbærende enheter. Meningsbærende enheter er utdrag av teksten som har en selvstendig mening knyttet til forskningsspørsmålet. Enhetene ble sortert i fargekoder. Disse var «mening», «mestring», «konsekvenser for hverdagsliv og helse» og «den fineste opplevelsen».

I trinn 3 ble materialet, dvs. de meningsbærende enhetene, sortert i grupper. Det som kom fram var fenomener som å gi til andre, mot, håp, trygghet, tillit og selvtillit, mestring, mening, selvinnsikt, å være en del av et fellesskap. Innholdet i enheten ble sett i lys av forskningsspørsmålet i trinn 4: Hvordan kan teateraktiviteter gi mening og mestring og bidra i en bedringsprosess?

Før trinn 5 (sammenbinding av de viktigste emnene i intervjuene i sammenfattende uttrykk) ble gjennomført, leste en forskerkollega råmaterialet. Hun noterte seg tema, uten på forhånd å ha sett min analyse. Temaene ble så i fellesskap grundig diskutert. Det var en hermeneutisk prosess, en meningsutveksling der tidligere enheter ble forsøkt sett i en ny sammenheng. Enhetene fra første analyse ble i stor grad de samme, men de ble satt inn i en ny treleddet sammenheng. Det tegnet seg etter hvert et bilde av tre meningsbærende enheter, som dreide seg om eksistensen (den enkelte), fellesskapet og teaterscenen som arena.

Resultater

Resultatene beskriver her sentrale faktorer i bedringsprosessen.