Prosjektet «Teater gir mestring» og teatergruppa Iteatret er utgangspunktet for denne artikkelen, et samarbeid med personer som hadde vært innlagt ved et distriktspsykiatrisk senter. Hensikten med prosjektet var å utvikle et meningsfullt aktivitetstilbud og en metode for å uttrykke opplevelser og følelser. Erfaringene ble gjenskapt i kunstneriske uttrykk i en teaterforestilling med tekster og sanger laget av prosjektdeltagerne. Etter prosjektslutt ble fire av deltagerne intervjuet. Funnene i studien viser at teateraktivitetene førte til positive endringer, både personlig og sosialt. Noen knyttet dette til en terapeutisk prosess.
Introduksjon
Teaterprosjektet har åpnet mange dører for meg. Har kastet meg uti ting som jeg egentlig ikke våget. Tror dette er et vendepunkt.
Dette sier Birte, en av deltagerne i teaterprosjektet «Teater gir mestring». Hun har flere innleggelser i psykisk helsevern og avbrutt skolegang bak seg. Birte var en av informantene i studien som ble gjort etter prosjektets slutt.
Teatret har transformative muligheter (Rasmussen & Gürgens, 2006; Horghagen, 2016), det vil si at en gjennom teateraktiviteter kan gjøre erfaringer som muliggjør endringer i eget liv. Det kan inspirere til kritiske refleksjoner og emosjonelt og sosialt engasjement, og føre til personlige transformasjoner (Horghagen, 2016). Det har blitt et økende fokus på ressurser og kreative aktiviteter i helse- og sosialfaglig arbeid, og det påpekes at involvering i meningsfylte aktiviteter er viktige faktorer for bedring (Krogstad et al., 2011). En forskergruppe gjorde i 2009 en pilotstudie for å få et innblikk i omfanget og betydningen av kunst- og kulturrelaterte tilbud og aktiviteter i psykisk helsevern for voksne (Aasgaard et al., 2009). Utvikling av selvtillit, tro på egne kreative evner og opplevelse av glede ble beskrevet som terapeutisk betydningsfullt. Terapeutisk er noe annet enn terapi. Kunstnere, instruktører eller pedagoger kan engasjere folk i kreative prosesser som styrker trivsel og økt selvfølelse. Dette kan anses som terapeutisk, mens det kunstterapeuter utøver er terapi (Torrissen, 2015).
Kreative aktiviteter kan knyttes til en estetisk erfaring, der kunsten blir en del av erfaringen. Den estetiske erfaringen kan være en opplevelse av teaterkunst. For deltageren i kunstaktiviteter er den estetiske erfaringen aktiv og utøvende og inkluderer både opplevelse av og opplevelse i kunst som praksis. Den estetiske erfaring gir en mulighet til forvandling (Gadamer, 2007; Sæther et al. 2016). Deweys tanker om estetisk erfaring knyttes sammen med hans tanker om vekst og utvikling. Det vil kunne legge grunnlag for økt deltagelse og kommunikasjon med andre (Dewey, 2005).
Å være skapende gjennom teatervirksomhet: hva betyr denne estetiske erfaringen? Hvilken betydning har det for den psykiske helsen og hverdagslivet? Fører det til endringer, og hvilke?
Forskningsspørsmålet for denne studien er: Hvordan kan teateraktiviteter gi mening og mestring og bidra i en bedringsprosess?
Anvendt teater er en paraplybetegnelse som omfatter ulike teaterformer. Det karakteristiske er at det først og fremst fokuserer på den kreative prosessen og samarbeidet med gruppa, og at teateraktiviteten skjer utenfor det offentlige teater (Rasmussen & Gürgens, 2006). Denne studien bygger også på denne formen, og tar utgangspunkt i voksne personer som har hatt psykiske helseproblemer.
Et forskningsutvalg
Forskning innen helse- og sosialfaglige områder viser at teateraktivitet kan gi selvinnsikt og en følelse av verdighet, og være frigjørende og kommunikasjonsskapende.
I en studie med teater som virksomhet for asylsøkere som levde i et mottakssenter, fant forskerne ut at teateret ble et sted for bearbeidelse av vonde opplevelser (Horghagen & Josephsson, 2010; Horghagen, 2014). Asylsøkerne hadde opplevd frykt og terror, noe som for mange hadde resultert i psykiske traumer og redusert sosial kapasitet.
Gjærum og Ramsdal (2011) har gjort en studie med norske ungdommer som har droppet ut av videregående skole, der teater ble utgangspunkt for en utviklende prosess knyttet til identitet og sosial tilhørighet. De gikk inn i forskjellige kreative prosesser; det praktiske teaterarbeidet, egen utvikling og møtet med publikum (resepsjonsprosessen). En annen og tidligere studie (Gürgens & Rasmussen, 2006) viser hvilken betydning teater har blant unge psykisk utviklingshemmede. De fant at teater er spesielt viktig for å få sosial tilhørighet og styrke eller bygge en identitet.
Den estetiske erfaringen kan påvirkes av rommet eller de ytre rammer. Dette understrekes bl.a. i forskningen til Sørbø et al (2013), som tematiserer hvilken kunnskap og mening som er materialisert i et sykehus og hva som ligger i en teaterbygning (ibid:97). Doktorgradsarbeidet til Larsen (2008) tar utgangspunkt i rommets betydning i et distriktspsykiatrisk sykehus, og funnene viser at ulike bygninger danner ulike mønstre for følelser og væremåter og får personene til å opptre på forskjellige måter knyttet til hvor en er. Nordbø og Thorøds forskning om kreative tilnærminger for personer med psykiske helseproblemer fant at aktiviteter som skriving og maling var en vei ut av personlige utfordringer og vansker (2014). De kreative aktivitetene knyttet også deltagerne sammen.
En irsk studie fra 2007 fra en kommunal mental helse-organisasjon dokumenter hvordan erfaringer med kunstterapi styrker selvbilde og gir økt selvtillit (Heenan, 2007). Forskningen til Spandler et al. (2007) viser at en gjennom kunstneriske aktiviteter kan oppleve håp, skape en følelse av mening og formål og gjenoppbygge identitet. Av nyere norsk forskning er Torrissens (2015) og Torrissens og Stickleys (2018) studier av teatergruppene act2 og teater Vildenvei. Gruppene har anvendt teater som metode, noe som har bidratt til å bygge nettverk og oppnå bedring. I stedet for klassisk behandling var det fokus på ressurser, personlighet, aktivitet, sosial støtte og medvirkning. Ørjasæter og Ness (2016) presenterer forskning med utgangspunkt i intervju med 12 pasienter i en psykiatrisk institusjon som har deltatt i en musikk- og teaterworkshop. De presenterer to sentrale tema i sine funn. Det ene er at pasientene gjennom arbeidet med workshopen opplevde verdighet. Det andre var den kreative arenaen, som ble oppfattet som en sykdomsfri sone. Forfatterne understreker betydningen av å ha et ressursorientert fokus for å skape kreativ vekst på tross av psykiske helseproblemer.
Teaterprosjektets utforming og gjennomføring
Teaterprosjektet som denne artikkel bygger på varte i ca. to år (2006–2008), og var et samarbeid mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag (nå NTNU) og et distriktspsykiatrisk senter (DPS). Planen var å lage en teatergruppe og sette opp en forestilling. 12 brukere, 12 studenter og tre ansatte deltok i prosjektet. De ansatte rekrutterte brukere ut fra deres interesser og ressurser.
Prosessen startet med «teaterkafé», dvs. ukentlige uformelle møter i et lokale som bare ble brukt til dette. Brukerne diskuterte utfordringer de opplevde og kom med ideer og tekster de kunne tenke seg å bruke i en forestilling. De ville at forestillingen skulle handle om «livet selv», og ikke om sykdom eller diagnoser. Det ble bestemt at gruppa skulle hete Iteatret, og forestillingen «Trøste og bære – en kabaret på gal scene». Ideene tok form etter hvert, og ble til sanger, sketsjer, monologer, dikt. Det handlet om deres liv og allmenngyldige eksistensielle og sosiale problemer, slik som angst, død, usikkerhet, ensomhet og identitet. En monolog het «Unnskyld», en ironisk og humoristisk tekst om å undergrave og unnskylde seg selv i enhver sammenheng. Sketsjer og andre monologer ironiserte over terapeutiske situasjoner. Underveis i prosessen og i selve forestillingene var det et tett samarbeid mellom ansatte og brukere. Med hjelp av en regissør og teaterinstruktør startet organiseringen av teaterarbeidet og øvinger fram mot tre forestillinger, som var helt på slutten av prosjektet. Profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere ble leid inn (skuespiller, sangpedagog, musiker), underveis i prosessen og under forestillingene. Både brukere og ansatte deltok som skuespillere, sangere, musikere, scenearbeidere, scenografer m.m., og hadde ukentlige øvinger. Øvingene foregikk først og fremst i et øvingslokale utenfor DPS, og forestillingene ble spilt på en offentlig scene i den aktuelle byen.
Metode
Artikkelen bygger på dybdeintervju med fire personer som var deltagere i prosjektet, og ble utført etter at prosjektet var ferdig. Intervjuene ble gjennomført i 2008, og artikkelen bygger altså på materiale som ligger noen år tilbake. Tidsaspektet kan være positivt i den forstand at artikkelforfatteren har fått en avstand til materialet og kan vurdere dette opp mot nyere forskning. Materialet har ikke den samme gyldighet som da det var samlet, men når resultatet ses i sammenheng med andre lignende prosjekter (Torrissen, 2015; Ørjasæter & Ness, 2016), er det med på å styrke disse funnene. Det er enda ikke gjennomført så mye forskning på teater og psykisk helse, og det psykiske helsefeltet trenger dokumentasjon for å styrke utviklingen av ressursorienterte praksiser.
De som ble utvalgt til å delta i studien, hadde vært innlagt i det aktuelle DPS i perioder av teaterprosjektets gjennomføring. En avgrensing var at de ikke lenger skulle ha brukerstatus. Informantene var to menn og to kvinner mellom 26 og 40 år. De er anonymisert og kalles i artikkelen for Birte, Merete, Jonas og Marius. Birte hadde noe erfaring med teater. Merete hadde ingen erfaring med teater eller kreativt arbeid. Jonas hadde i perioder skrevet tekster og jobbet med musikk. Marius hadde jobbet med ungdomsteater for en tid tilbake.
Intervjuguiden besto av åpne spørsmål, og intervjuet bar preg av samtale omkring sentrale spørsmål og tema. Intervjuet varte ca. 90 minutter. Det ble foretatt i en stille og folketom krok på en kafé. Det kvalitative forskningsintervju (Kvale, 1997) er en faglig samtale som har som mål å innhente beskrivelser av de intervjuedes erfaringsverden med deres egen måte å formulere seg på. Mening belyses ut fra personens eget perspektiv. Her søker en ikke etter
årsaksforklaringer, men direkte erfaring, kunnskap og forståelse slik den framstår for dem som selv har erfart den aktuelle virkeligheten. Gjennom intervjuet søker en den gode samtale, som er karakterisert av gjensidighet, åpenhet og oppriktighet. Det kvalitative intervjuet er åpent i den forstand at selv om visse tema er gitt, så er det åpning for å følge andre tema som kommer fram i løpet av intervjuet og som forskeren ikke har vurdert på forhånd (ibid).
Spørsmål i intervjuene dreide seg om sentrale opplevelser og erfaringer tilknyttet deltagelse i prosjektet, hvordan de taklet eventuelle utfordringer og hvordan prosjektet hadde preget eller kunne prege hverdagslivet. De ble også bedt om å trekke fram det fineste de hadde opplevd gjennom teaterprosjektet, og de erfaringer eller episoder som hadde ført til endring hos dem.
Lydopptaker ble brukt, og intervjuene transkribert. Intervjuene ble slettet rett etter at transkriberingen var gjort. Å forske i eget felt er utfordrende. Det er vanskelig å sette seg selv i parentes. Malterud (2003) påpeker at forskeren må være i stand til å veksle mellom nærhet som gir tilgang til den levende kunnskapen, og ettertanke som gir mulighet for kritisk refleksjon. Da jeg selv hadde vært en aktiv deltager i prosjektet både som prosjektleder, skuespiller, produsent og inspisient, var det til tider vanskelig å være i forskerrollen. Det ble sentralt å ha et bevisst forhold til egen innflytelse på datamaterialet. Det utviklet seg et tillitsforhold gjennom prosjektprosessen, og en kan anta at deltagerne var åpne og ærlige i sine svar. Samtidig må en ta høyde for at det var erfaringer eller meninger som de ikke ytret av frykt for å skuffe prosjektleder.
Informantene er anonymiserte, og det kom ikke fram personopplysninger i opptaket. Det ble informert om hva dataene skulle brukes til både muntlig og skriftlig. De skrev under på skjema om informert samtykke. Det aktuelle DPS er ikke beskrevet ved navn.
Meningsfortetning er brukt som analysemodell (Kvale, 1997:127), som dreier seg om tematisering. Analysen har fem trinn: I trinn 1 ble de transkriberte sidene fra alle intervjuene lest for å få følelse av helheten. I en slik kvalitativ analyse bør en være åpen for de inntrykk som materialet formidler og prøve å være bevisst på egen forforståelse. I trinn 2 ble intervjuene delt opp i naturlige enheter etter innhold. Det ble gjort en oppsummering av ett og ett intervju, og helhetsinntrykket fra hvert intervju ble skrevet ned for å finne fram til noen tema eller meningsbærende enheter. Meningsbærende enheter er utdrag av teksten som har en selvstendig mening knyttet til forskningsspørsmålet. Enhetene ble sortert i fargekoder. Disse var «mening», «mestring», «konsekvenser for hverdagsliv og helse» og «den fineste opplevelsen».
I trinn 3 ble materialet, dvs. de meningsbærende enhetene, sortert i grupper. Det som kom fram var fenomener som å gi til andre, mot, håp, trygghet, tillit og selvtillit, mestring, mening, selvinnsikt, å være en del av et fellesskap. Innholdet i enheten ble sett i lys av forskningsspørsmålet i trinn 4: Hvordan kan teateraktiviteter gi mening og mestring og bidra i en bedringsprosess?
Før trinn 5 (sammenbinding av de viktigste emnene i intervjuene i sammenfattende uttrykk) ble gjennomført, leste en forskerkollega råmaterialet. Hun noterte seg tema, uten på forhånd å ha sett min analyse. Temaene ble så i fellesskap grundig diskutert. Det var en hermeneutisk prosess, en meningsutveksling der tidligere enheter ble forsøkt sett i en ny sammenheng. Enhetene fra første analyse ble i stor grad de samme, men de ble satt inn i en ny treleddet sammenheng. Det tegnet seg etter hvert et bilde av tre meningsbærende enheter, som dreide seg om eksistensen (den enkelte), fellesskapet og teaterscenen som arena.
Resultater
Resultatene beskriver her sentrale faktorer i bedringsprosessen.
Eksistensen: Å uttrykke eget liv i kunstneriske rammer er befriende
Det gjennomgående var at deltagerne ga uttrykk for dårlig selvtillit Noen fortalte at de hadde vansker med å stole på andre.
Birte fortalte:
Jeg har aldri gjennomført noe i livet mitt. Dette er første gangen jeg har gjennomført noe. Det gir meg en god følelse, jeg får mer tro på meg selv. Det er mye jeg er veldig redd, som sitter veldig dypt. Det er absolutt ikke borte, men jeg bryr meg ikke så mye om det. Hvis jeg klarer dette, klarer jeg alt.
Hun hadde startet på mange ting, men alltid avsluttet underveis. En slik erfaring kan gi en følelse av meningsløshet. Når hun klarte å gjennomføre, ble sannsynligvis følelsen av mening desto sterkere.
Alle snakket om viktigheten av mot. Det var tidvis utfordrende å stille på ukentlige øvinger, der de tenkte «dette klarer jeg ikke». De fortalte om perioder de var trøtte og tunge av medisiner, hadde dårlig konsentrasjon, følte uro eller hadde «en dårlig dag». Merete hevdet at teaterprosjektet var årsaken til at hun allikevel møtte opp når hun var i dårlig form.
Har klart å tørre å være i gruppa og ikke stikke av og isolere meg når det blir tøft, som jeg kanskje har gjort før i livet. Jeg har tort å komme, i den formen jeg har vært i. Det syns jeg har vært tøft av meg, modig av meg. Og det gir mening. Jeg har fått tilbake selvtilliten og identiteten min.
Hun følte tilfredshet med sin aktive deltagelse i prosjektet og fikk mange positive tilbakemeldinger fra ansatte og de andre deltagerne. Det kan bidra til økende trygghet i samvær med andre, noe som kan eksemplifiseres i følgende utsagn: «Kan hende jeg kommer mer fram … når det gjelder hverdagslivet. Tør å slippe opp litt mer, dermed så gjør jeg det i hverdagen også.»
Birte hadde mange forventninger til teaterprosjektet: «Å bli delaktig på denne måten kan styrke selvtilliten min. Kanskje kan prosjektet lære meg å bli et bedre menneske.» Hun knyttet dette til å tørre å stå på scenen, stå løpet ut både i forhold til seg selv og i samværet og samarbeidet med de andre. De snakket om tekster de hadde hatt liggende i skuffen, og friheten til å gi uttrykk for hvordan de hadde det gjennom disse tekstene. De framførte både egne og andres tekster. Merete hadde en positiv erfaring knyttet til dette; «Når hun framførte teksten min, forsto jeg hva jeg selv hadde ment. Jeg tenkte, dette er jo terapi.» Dette kan være et uttrykk for at teksten ble en nødvendig avstand for hennes selvforståelse.
Øvingene besto både av improvisasjonsøvelser og øving på de forskjellige sceniske numrene. Alle nevnte at improvisasjonsøvelsene var artige, og at det var en viktig forberedelse for scenenumrene. Det å «dumme seg ut» ble en felles opplevelse.
Fellesskapet; Å bli synlig gjennom å skape noe sammen
Gjennom teaterarbeidet måtte de forholde seg både til seg selv og samarbeidet med de andre. Birte sa: «Det fineste jeg har opplevd er å få være en del av noe, og bli akseptert som den jeg er. Tryggheten i gruppa har gjort at jeg har tort å utfordre meg mer, som igjen har ført til flere mestringsopplevelser.»
Deltagerne hadde felles erfaringsbakgrunn med psykiske helseproblemer og den tidligere brukertilværelsen. De omtalte fellesskapet som åpent og nært, og mente at tryggheten vokste fram av forståelsen de viste for hverandre. De ga uttrykk for at de opplevde å bli møtt med tillit og aksept. Ingen ble avvist om de hadde en dårlig dag, og de viste hverandre omsorg.
Marius sa: «Det har ikke vært lett, og jeg har holdt på å gi opp mange ganger. Men jeg har hatt folk rundt meg som har hatt trua på meg, og som har backet meg.» De framhevet at det var fint å være med på andres oppturer og nedturer, se at andre våget, blomstret og mestret noe. Alle snakket om at forpliktelsen var viktig, og knyttet dette til at de hadde et felles ansvar. De var stolte over å være del av noe og at de hadde skapt noe sammen. Birte hadde rusproblemer, og sa at dette hadde holdt henne mer «på matta». Hun klarte å presse seg, og stole på de andre. Å være til nytte ble betydningsfullt. En sa: «Fint å føle at man trengs, og at noen er avhengig av deg.» Flere hevdet at noe av det fineste de hadde opplevd var tilhørigheten i gruppa, spesielt under de hektiske dagene før premieren. De trakk fram en spesiell hendelse foran siste forestilling. En av deltagerne fikk en krise, og ble innlagt på sykehus om natta. Vedkommende hadde flere sentrale nummer i forestillingen. De andre fordelte disse numrene mellom seg, og forestillingen ble gjennomført. Noen ga uttrykk for at nettopp det ble den beste forestillingen.
Å få en hobby og bli mer sosial igjen ga en positiv innvirkning på hverdagslivet: «I en slik gruppe som dette her, må en presse seg til å være sosial, være i en gruppe. Det gjør at jeg begynner å bli mer sosial igjen i andre sammenhenger også.» Den sosiale rollen inneholder også forventninger, slik det ble uttrykt her:
Å være så tett innpå folk, og være med å oppleve å være med i en prosess … det er utfordrende. Man kommer borti sider av seg selv som man ikke visste man hadde. Å lære å kjenne andre, og samtidig bli mer kjent med seg selv, hvordan man reagerer på andres reaksjoner … Man må ta ting som de kommer.
Teaterscenen – et kreativt, sosialt og dialogisk frirom
Rammen for teatervirksomheten var øvingslokaler og scenen. I den første fasen hadde de øvinger på det distriktspsykiatriske senteret, men etter hvert foregikk øvingene i andre, eksterne lokaler.
I starten av prosjektperioden møttes de på den ukentlige «teaterkaféen» (et eget område på DPS). De kalte dette et frirom, en terapifri sone, og sa at det var befriende å være et sted der ingen snakket om symptomer eller diagnoser. Teateraktiviteten ble både et sosialt og eksistensielt frirom samt et rom der temaene de trakk fram ikke ble knyttet til et sykdomsspråk. De sa at de følte seg friere i andre lokaler, og at det var lettere å føle seg som «teaterfolk». De snakket om forskjellene mellom seg selv og personalet og at det var lettere å oppnå likeverdighet på en annen og ytre arena. Merete sa:
Vi ble på en måte stilt på lik linje når vi kom på teaterprøvene … rollene våre var like, i forhold til hvordan det er ellers i systemet, når de er personale og vi er pasienter. Vi kom i en ny setting, og det synes jeg var utrolig bra. Og det skulle vært mer av sånt.
Samtidig kan det virke som selve aktiviteten også kan ha noe med dette å gjøre, slik Jonas antyder: «Han (pleieren) gir meg medisiner for å jenke meg ned. Og så spiller han på låta mi. Da er det jeg som er sjefen på en måte …» Han sa at dette ga ham en følelse av likeverdighet og en ny mulighet til å jobbe med seg selv:
Det har gitt meg en aha-opplevelse om hva det betyr å gjøre kreative ting, å skape ting og jobbe med de sidene og de talentene. Jeg blomstret da jeg kom på scenen, selv om nervene var i høyspenn på forhånd.
De ga uttrykk for at det var godt å spille en rolle. Å skape avstand gjennom å innta en rolle, kan gi mulighet til ny erkjennelse.
De snakket om følelsen av å bli betraktet som annerledes, men at erfaringene deres nå kunne bidra til en endring. Merete uttrykte det slik: «Det er meningsfullt å gi noe til andre, fint å ha muligheten til å påvirke. Å jobbe kreativt gjør at jeg føler meg i bedre form rett og slett. Å jobbe med teater er kommunikasjon hele tida.» Jonas snakket om magien:
Kommer selv om jeg er syk. Det har med mestring å gjøre, og nå i det siste har det med oppvåkning av hvor deilig det er å stå på scene foran et publikum. Det har blitt veldig viktig, og det har blitt et kick. Det er magi over det.
Deltagerne var stolte over at det de skrev kunne være betydningsfullt for andre. Før premieren hadde de noen forestillinger for ansatte innen psykisk helsevern, pårørende og andre brukere. Her fikk de tilbakemeldinger fra brukere, som «dette er ekte og ærlig». De berørte publikum. Mange gråt. Marius reagerte slik: «Dette står i sterk kontrast til det å være syk, ta imot hjelp og ikke mestre livet på en vanlig måte.»
Diskusjon
Hensikten med studien var å finne ut hvordan teateraktiviteter kan gi mestring og bidra i en bedringsprosess. I innledningen ble det stilt spørsmål om dette kunne føre til noen endringer. En av informantene brukte begrepet vendepunkt. Vendepunktet kan knyttes til den treleddede relasjonen eksistensen, fellesskapet og teaterscenen, og er avhengig av nettopp denne. Funnene understreker betydningen av denne treleddede relasjonen.
Å lage egne tekster og en teaterforestilling er en måte å anvende sine erfaringer på. Samtidig kan det være utfordrende å beskrive egne opplevelser, da de gjerne dreier seg om eksistensielle tema. Deltagerne setter på en måte selve eksistensen på spill. Både Dewey (2005) og Gadamer (2007) har som utgangspunkt at mennesket har et driv i seg for å forstå omverdenen. Dewey beskriver med sitt begrep persepsjon at erfaringen krever tilstedeværelse i situasjonen. Gadamer (2007) trekker dette litt lengre når han hevder at vi må sette oss selv på spill. Funnene i studien kan forstås med utgangspunkt i begge disse teoretikerne.
Deltagerne overfører sine egne erfaringer i kreative tekster. De danner noe nytt, de er skapende. Tekstene og sangene kan på denne måten fungere som et slags speil for egne opplevelser og erfaringer, og gi mening og forståelse. Dewey (2005) peker på opplevelsen av nærvær i den estetiske erfaring, og at den henger sammen med vekst og utvikling. Sansning, tenkning og følelser er, i tillegg til formål og mening, inkorporert i denne erfaringen, og den estetiske erfaringen kjennetegnes ved at fortid, nåtid og framtid er til stede som en integrert del av øyeblikket. Kunstneriske utforskningsprosesser er en sosial læringspraksis som skaper sammenheng mellom selvet og omgivelsene (ibid).
Funnene viser at deltagerne viste mot. De utfordret seg selv og sine grenser. Selvinnsikt og selvtillit kan oppnås gjennom å utvise mot. Dette kan relateres til Gadamers forestilling om lek (2007). Han skriver om spillet, som på tysk (spiel) omfatter både skuespill og musikk, i tillegg til spill som lek.
Når man går inn i et spill, må man velge om man vil delta i fullt alvor. Dersom man deltar halvhjertet, har man ingen glede av spillet, enten det dreier seg om fotball eller teater. Men dersom man setter seg selv i spill, så å si, vil man også få glede – eller skuffelse – av spillet. Og når spillet er i gang, opplever man også å bli en annen, låne en identitet. (Sørbø et al. 2013, s. 101)
Gadamer (2007) mener at vi må sette våre fordommer, vår horisont, men også i forlengelsen av dette, oss selv på spill. I dette ligger en mulighet til selvforståelse, som hos Gadamer alltid er en side ved ekte forståelse.
Deltagerne i teaterprosjektet prøvde ut nye roller og identiteter, fikk leke med mange muligheter gjennom å improvisere og framføre egne tekster eller andres. De satte seg selv på spill. Det skaper rom for opplevelser som kan øke ens selvforståelse og egenverdi. Merete sa at det var godt å gi noe til andre, og få tilbake sin identitet. Både hun og Jonas trakk fram forholdet mellom deltagerne og de ansatte, og at de gjennom teateraktiviteten opplevde større grad av likeverdighet. Dette kan relateres til Ørjasæter og Ness’ (2017) funn, der de framhever at deltagerne gjennom musikk- og teaterworkshop opplevde å bli sett, møtt og forstått som hele mennesker.
Teater er en unik arena for inkludering, med mange funksjoner som skal ivaretas, og hvor alle kan bidra med noe. Arbeid med teater og drama kan gi gode opplevelser og rom for meningsskaping gjennom utprøving av ulike roller og identiteter i relasjon til andre. Flere forskere peker på betydningen av samspillet og fellesskapet som oppstår i kreative prosesser (Gjærum & Ramsdal, 2011; Törrissen, 2015; Nordbø & Thorød, 2014). Torrissens forskning (2015) viser til fellesskapet i teatergruppene, det hun kaller community of identity, der det kan oppstå en følelse av tilhørighet og forståelse, der deltagerne gjenkjenner sin egen erfaring i møte med andres. For deltagerne i Iteatret vokste fellesskapet fram nettopp med utgangspunkt i felles historier og erfaringer, og det styrket identiteten. Funnene viser at de hadde en forpliktende holdning til arbeidet i teatergruppa. De mestret utfordringene, fant tilhørighet til gruppa og var i en sammenheng de opplevde som meningsfull.
Teaterscenen som arena kan betraktes som frigjørende, til forskjell fra institusjonens maktarena. Michel Foucault (Larsen, 2008) viste hvordan livet inngår i samfunnspolitiske kunnskaps- og maktrelasjoner som både disiplinerer individet til å opptre på bestemte måter, men som også gjør at individet disiplinerer seg selv. Funnene i studien tyder på at deltagerne følte en større grad av likeverdighet når de sto på scenen eller øvde i andre lokaler utenfor det distriktspsykiatriske senteret.
Det kunstneriske arbeidet i seg selv i en scenisk ramme var betydningsfullt for selvbilde og helse. Aktørene får feedback på egne prestasjoner, og det gir en mestringsopplevelse som kan påvirke helsen i positiv retning. Funnene viser også at samspillet mellom publikum og aktørene har en betydning. Deltagerne syntes det var godt å gi noe til andre. Gjærum og Ramsdals forskning (2011) understreker teatrets evne til å vekke og berøre publikum. Resepsjonsprosessen, dvs. samspillet mellom publikum og aktører, er en del av en kreativ prosess (ibid). Denne prosessen er gjenkjennbar for aktørene i denne studien også. De fikk energi fra salen, og opplevde tilfredshet med at deres tekster betydde noe for andre. Torrissens forskning (2015) fra teatergruppene act 2 og Teater Vildenvei viser at teaterscenen kan være en arena for å styrke egen stemme eller medvirkning.
Konklusjon
Forskerspørsmålet var: Hvordan kan teateraktiviteter gi mening og mestring og bidra i en bedringsprosess? Funnene viser sentrale fenomen knyttet til deltageren som subjekt og som deltager i en gruppe. De uttrykker eget liv gjennom en kunstnerisk tekst, de skaper noe sammen med andre og de er sceniske utøvere. Gjennom å sette sin trygghet og sine grenser på spill i møte med andre, kan det virke som at dette vendepunktet blir mulig. Teaterscenen blir en arena for «spillet». Deltagerne gir uttrykk for at teaterprosjektet har gitt dem positive endringer i hverdagslivet, og «åpnet mange dører». De har fått styrket selvtillit, sosial tilhørighet og nye bekjentskap gjennom det kreative arbeidet. Gjennom gruppen opplever de å få være en del av noe, et forpliktende fellesskap. Teaterscenen er den konteksten som gjør dette mulig.
Både denne og lignende studier viser at kreative aktiviteter som bl.a. teater kan være betydningsfulle vendepunkt for brukere med psykiske helseproblemer og være et viktig alternativ i praksisfeltet. Det er et økende fokus på alternative metoder i praksis, og det er behov for fagutvikling og forskning som understøtter dette.
Referanser
Dewey, J. (2005). Art as experience. New York: Published by the Penguin Group.
Faigin, D. A. & Stein, C. H. (2010). The power of theater to promote individual recovery and social change. Psychiatric Services, 61, 306–308. DOI: https://dx.doi.org/10.1176/appi.ps.61.3.306.
Gadamer, H-G. (2007). Sandhed og metode: grundtræk af en filosofisk hermeneutik. København: Academica.
Gjærum, Gürgens, R. & Ramsdal, G. (2011). Kreative prosesser i «art-based research». Peripeti. Open journal systems, 8(16), 21–30.
Heenan, D. (2007). Art as therapy: an effective way of promoting positive mental health? Disability & Society, 21(2), 179–191.
Horghagen, S. & Josephsson, S. (2010). Theatre as Liberation, Collaboration and Relationship for Asylum Seekers. Journal of occupational science, 17(3), 168–176.
Horghagen, S. (2014). The transformative potential of craft and creative occupations for people in vulnerable life situations. Doctoral theses at NTNU, 2014:349. NTNU- Trondheim. Norwegian University of science and technology.
Horghagen, S. (2016): Fra avmakt til makt over eget hverdagsliv gjennom kulturelle aktiviteter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 13(1–2), 117–126.
Krogstad, R. E., Ekeland, T. J. & Hummelvold, J. K. (2011). In defence of a humanistic approach to mental health care: Recovery processes investigated with the help of client`s narratives on turning points and processes of gradual change. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 18(6), 479–86.
Kvaale, S. (1997). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Larsen, I. B. (2008). Det sitter i veggene. Materialitet og mennesker i distriktspsykiatriske sentra. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Bergen.
Malterud, K. (2003). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Universitetsforlaget.
Nordbø, A. H. & Thorød, A. B. (2014). «Jeg har funnet nye kilder i meg selv». En studie av virksomme prosesser i kreativ skriving og maling. Fontene forskning, 1, 31–42.
Rasmussen, B. & Gürgens, R. (2006). «Art as Part of Everyday Life: Understanding Applied Theatre Practices through the Aesthetics of John Dewey and Hans Georg Gadamer» Theatre Research International, 03, 235–244.
Spandler, H. S., Secker, J., Kent, L., Hacking, S. & Shenton, J. (2007). Catching life: the contribution of arts initiatives to recovery approaches in mental health. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing, 14, 791–799.
Sæther, W., Sørbø, J. I., Gjengedal, E. & Lykkeslet, E. (2016). Teater som danning. Nordisk tidsskrift for helsefaglig forskning, (1–2), 106–114.
Sørbø, J. I., Gjengedal. E., Lykkeslet, E. & Sæther, W. (2013). Det som sitter i veggene. Nordisk tidsskrift for helsefaglig forskning, 9(1), 95–104.
Torrissen, W. (2015). «Better than medicine»: Theatre and health in the contemporary Norwegian context. Journal of Applied Arts & Health, 6(2), 149–170.
Torrissen, W. & Stickley, T. (2018). Participatory theatre and mental health recovery: a narrative inquiry. Perspect Public Health, 138(1), 47–54. DOI: https://dx.doi.org/10.1177/1757913917723944.
Ørjasæter, K. & Ness, O. (2016). Acting Out: Enabling Meaningful Participation Among People With Long-Term Mental Health Problems in a Music and Theater Workshop. Qualitative Health Research, 1–14.
