Økt interesse for kunst, kultur og musikk i helse og omsorg
Videreutdanningene i «Kunst og kultur i helse og omsorg» og «Musikkbasert miljøbehandling» har […]
Les mer »
Hva skjer når du samler helsearbeidere og dansekunstnere på en plass?
Du får en dansesal fylt med inspirasjon og erfaringsutveksling på tvers av fag. Fra den […]
Les mer »
Se webinaret: “Kulturdeltakelse for god helse”
Nå kan du se webinaret “Kunstdeltakelse for god helse”. I forbindelse med Verdensdagen […]
Les mer »
Webinar: Kulturdeltakelse for god helse
I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse inviterer vi deg til webinaret «Kulturdeltakelse for god […]
Les mer »
Kultur og helse i Japan
Vi inviterer deg til en åpen forelesning med Mia Nakamura, professor i kulturpolitikk og kulturledelse […]
Les mer »
Påmeldingen til seminaret «Å skape meningsfulle dager» har åpnet
Dans i Trøndelag og Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg har gleden av å […]
Les mer »
Å skape meningsfylte dager – seminar om dans og helse
Vi inviterer til et tverrfaglig seminar som skaper en møteplass mellom dansekunst og helsearbeidere.
Les mer »
Se musikkteater om psykose og psykisk helse
Musikkteaterforestillingen “Hvor ble jeg av” har premiere 25.januar i Verkstedhallen i Trondheim. Dette er et […]
Les mer »Artikler om kunst i barne- og ungdomspsykiatri og kreativ skriving
Det er to nye publiseringer i det nordiske tidsskriftet Nordic Journal of Arts, Culture and Health (NJACH). […]
Les mer »
Delte kunnskap om musikk og sang som verktøy
Kompetansesenteret deltok med faglig og kulturelt påfyll på Aldring i Norge-dagene i Oslo. Med tittelen […]
Les mer »
Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg er medeier i det nye nordiske tidskriftet Nordic Journal of Arts, Culture and Health. Tidsskriftet skal være en arena for publisering og debatt i det tverrfaglige fagfeltet for kunst og kultur innen fysisk og psykisk helse, sosial inkludering og helse- og omsorgsarbeid.
Første utgave blir utgitt i november 2019 med formmål om bidra til spredning av forskning, kunnskap og praksiserfaringer fra kunst-, kultur- og helsefeltet.
– Å få et eget tidsskrift om fagfeltet kultur og helse vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget og betydningen av kunst og kultur i helse og omsorg. Tidsskriftet vil også bidra til å forsterke det nordiske samarbeidet. Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg er stolte over å kunne samarbeide med de andre nordiske partnerne om dette prosjektet, sier daglig leder, Odd Håpnes, ved Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg.
En vid definisjon av kultur og helse
Tidsskriftet skal styrke kunst-, kultur- og helsefeltet i de nordiske landene, bidra til økt kunnskap på feltet i et nordisk perspektiv, dokumentere pågående prosjekter for å sikre at verdifull kunnskap blir bevart og delt og gi politikere i de nordiske landene et forskningsgrunnlag til bruk i politikkutvikling. Tidsskriftet praktiserer en vid definisjon av kultur og av begrepet helse, noe som inkluderer fysisk, psykisk, kulturell, eksistensiell, emosjonell, åndelig, arbeidslivsrelatert, sosial og samfunnsorientert helse.
Nordic Journal of Arts, Culture and Health utgis av Universitetsforlaget på vegne av Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg, Høgskulen i Volda, Primärvården Skåne, Aalborg universitet, Kungl. Musikhögskolan i Stockholm og Turku University of Applied Sciences (TUAS).
Det vil bli mest forskning og praksis fra de nordiske landene, men bidrag fra hele verden ønskes velkommen.
Tidsskriftets målgrupper er forskere og studenter ved akademiske institusjoner, profesjonsutøvere som arbeider med kunstens og kulturens rolle på helserelaterte områder, samt offentlig forvaltning, media og allmennheten.
Artiklene vil bli utgitt på dansk, engelsk, norsk og svensk. Nordic Journal of Arts, Culture and Health blir gratis å lese på Idunn.no.
Ansvarlige redaktører
Wenche Torrissen
Førsteamanuensis, Drama og teater, Høgskulen i Volda, og Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg
torrissen@hivolda.no
Anita Jensen
Postdoc., Institut for Kommunikation og Psykologi, Aalborg Universitet, og Kompetenscentrum för primärvård i Skåne
anita@hum.aau.dk
Folkehelsealliansen ble stiftet 1. oktober 2015 i Nord-Trøndelag og utvides nå til hele Trøndelag. Folkehelsealliansen i Trøndelag (FiT) er «fit for folkehelsearbeid» i hele fylket.
Mye og mange bidrar til god folkehelse i Norge. Selv om et økende antall barn lever under fattigdom, har mange i Norge både gode arbeidsvilkår, god utdanning og inntekt til å forsørge familien. Både statlige myndigheter, fylkeskommunene og kommunene har lovpålagte oppgaver innen folkehelsearbeidet, men frivillig sektor og næringslivet bidrar i stor grad. Det ligger et stort potensial i å samhandle og koordinere innsatsen. Da kan resultatene bli langt tydeligere. Dette er ideen bak Folkehelsealliansen – å sette dagsorden for felles innsats, og benytte det omfattende nettverket alliansen har innflytelse over.
Prinsippet i Folkehelseloven er «helse i alt vi gjør». All virksomhet i samfunnet har konsekvenser for folkehelsa. Selv om folk lever lenge i dette landet, er det mye helseplager og arbeidsuførhet som kunne vært unngått. Det er fortsatt store og økende sosiale ulikheter i helse. Regjeringen har som mål at vi skal være blant de tre land i verden med høyest levealder, fordi levealder gjenspeiler helsetilstanden. Vi har sunket på denne statistikken over flere år. I 2015 var vi på 15. plass! Hvis vi skal gjøre det bedre, må sosiale ulikheter i helse reduseres.
Vi har et samfunn der sosiale, økonomiske og andre faktorer driver en stadig økning av overvekt og fedme. Og derav diabetes, slitasjegikt og arbeidsuførhet. Så lenge den ideologisk drevne vekstøkonomien ikke kobles med bærekraft, vil problemene øke. Å bekjempe fedmeepidemien vil kreve forskjellige tiltak. Vi må regulere pris og tilgjengelighet som en del av dette. I tillegg er det viktig å finne tiltak som stimulerer til og gjøre det lettere for alle å være fysisk aktive og spise sunt. Vi ser en økning av unge med psykiske helseproblemer. De olympiske idealene «raskere, høyere, sterkere» og konkurranseideologiens bakside blir tydeligere. Det blir flere tapere i et slikt samfunn.
Det er slike utfordringer Folkehelsealliansen tar tak i. I 2016 var satsingsområdet Fysisk aktivitet og aktiv transport, i 2017 Mat for bedre helse, og i år – ABC for bedre mental helse. Folkehelsealliansen ønsker å dra med seg sørtrønderne i denne satsingen.
ABC for bedre mental helse ble utviklet i Australia, og er tatt i bruk i Danmark. ABC står for act – belong – commit. A – gjør noe aktivt, B – gjør noe sammen med andre, C – gjør noe meningsfullt. Folk som har god mental helse scorer høyt på ABC dimensjonene. Folk som har psykiske problemer scorer lavt. Psykisk sykdom rammer alltid mulighetene til ABC. ABC er omtalt som et lovende konsept i regjeringens strategi for bedre helse «Leve hele livet». Med ABC kan vi i Trøndelag bidra til bedre mental helse i befolkningen, understøtte regjeringens satsing, og være nasjonale pionerer med å ta ABC i bruk.
ABC er genialt enkelt, et «hvorfor har vi ikke gjort dette før-konsept». ABC innebærer universelle prinsipper og kan brukes av alle. ABC er intuitivt fornuftig, men ingen selvfølge. ABC er en ikke-diagnose, ikke-stigmatiserende, ikke-farmakologisk tilnærming til mental helse, krever ikke utdannet helsepersonell eller spesialister for å tas i bruk, spiller på ressurser som allerede finnes i samfunnet.
ABC-prinsippene er enkle og relativt lett å huske og forstå. I tillegg er det en innebygget myndiggjøring i metoden som kan bidra til autonomi for folk. Mye av det vi gjør på skolen, i arbeidslivet og i fritiden går rett inn i ABC.
ABC fungerer for alle, de friske, de som sliter og de som har kroniske sykdomsplager. ABC fungerer individuelt, og som prinsipp når vi hjelper andre. Se abcmentalsunnhet.no, www.abcmentalsundhed.dk og www.actbelongcommit.org.au. Med data fra HUNT vil vi kunne dokumentere effekter av ABC i Trøndelag.
Fylkeskommunen i Nord-Trøndelag tok på seg sekretariatsfunksjonen for Folkehelsealliansen i Nord-Trøndelag. I strategi og planer for det regionale folkehelsearbeidet ligger det et ønske om å utvikle partnerskap. Fylkeskommunen løser ikke utfordringene alene. Folkehelsealliansen har 32 partnere, kommuner, fagforeninger og frivillige organisasjoner som Røde kors, Idrettsforbundet, Norske kvinners sanitetsforening og Nasjonalforeningen for folkehelsen.
Dette er et nettverk som kan ha stor kraft hvis det utnyttes riktig. Men det trengs koordinering og et sekretariat, og den nye fylkeskommunen stiller opp. Vi trenger nå nye alliansepartnere i sør. Trondheim kommune har allerede sagt ja til å delta, og vi vil banke på døra til kommuneregionene, St. Olavs hospital, Senter for helsefremmende forskning, NHO og Ruralis for å nevne noen. De som ønsker å bidra til bedre folkehelse, og er regionale ikke-kommersielle aktører, ta gjerne kontakt med tanke på medlemskap.
Folkehelsealliansens tydeligste arrangement er den årlige regionale folkehelsekonferansen. Folk i Trøndelag som arbeider for bedre folkehelse trenger en regional møteplass. Fram til nå har den vært arrangert på Stiklestad, med over 100 deltakere hver gang. Når alliansen nå dekker hele Trøndelag møtes vi på Hell 5. oktober 2018.
Folkehelsealliansen i Trøndelag ønsker å bidra til en frisk befolkning og styrke selve grunnmuren for en positiv samfunnsutvikling i regionen.
(Kronikken er skrevet i samarbeid med Karen Espelund, fylkesdirektør for kultur og folkehelse, Trøndelag fylkeskommune, Jan Vaage, fylkeslege, Fylkesmannen i Trøndelag, Morten Wolden, Rådmann i Trondheim kommune og Kyrre Kvistad, sekretær i Folkehelsealliansen, folkehelserådgiver, Trøndelag fylkeskommune.)
Forskning viser at musikerlivet faktisk går på helsa løs.
Alle har vi — eller har hatt — våre favoritter. En gang i vår ungdomstid tapetserte vi gjerne pike- eller gutterommet med plakater av våre musikalske idoler. Som David Bowie, George Michael og Prince. Noen dro det enda lengre, og svidde av sparepengene på sminke, kostymer og andre effekter, for å dyrke stjernene maksimalt.
Og for mange naglet det seg fast som den o store drømmen allerede i ung alder; jeg skal bli artist når jeg blir stor.
For det er utvilsomt noe forlokkende i det å bli dyrket av andre. Å få stå på en scene, badet i spotlights, foran et publikum som hyler engasjert og synger med. På sanger du kanskje selv har laget.
Her kan du lese alt som er publisert i «Norwegian Musicians’ Health Project»
En ekstra utsatt gruppe
Men veien fram er lang og kronglete. Og når du først har kommet dit, er ikke alt så glansbildeaktig som du hadde håpet på og drømt om. Snarere tvert imot.
– De store idolene er selvfølgelig i en unik posisjon med enorm eksponering, men musikere generelt er også en utsatt gruppe, sier helseforsker Jonas Rennemo Vaag ved Nord universitet.
Gjennom en rekke studier har Vaag forsket på musikeres helse, og sett på søvn, mental helse og bruk av helsetjenester, og sammenlignet dette med den generelle befolkningen.
Hans søvnstudie på musikere er den første av sitt slag i verden. Og funnene vekker oppsikt.
Forsker på musikerhelse: Jonas Rennemo Vaag er førsteamanuensis ved Fakultet for sykepleie og helsevitenskap ved Nord universitet (foto: Bjørnar Leknes).
Betydelige søvnplager
– Vi fant at musikere har en vesentlig forhøyet forekomst av søvnplager sammenlignet med de andre yrkesgruppene vi inkluderte i studien, sier Vaag.
For ifølge SSBs Levekårsundersøkelse sliter rundt ni prosent av den generelle arbeidsstokken i Norge med moderat til alvorlige søvnplager. Blant musikere er det over det dobbelte: 19 prosent.
For symptomer på insomni er tilsvarende tall 33,5 prosent blant menigmann, og 41 prosent blant musikere.
– Vi så jo for oss at musikere sliter mer med søvn, siden de har et arbeid som ligner på skiftarbeid, som vi vet er forbundet med forstyrrelser i søvnmønster.
– Mange musikere har mye kveldsjobbing, samtidig som de ofte må tidlig opp til annet arbeid neste dag. I perioder kan det være få spillejobber, noe som gir bekymring over manglende inntekt, som for mange vil påvirke søvnen, sier han.
Fra scene til seng
Vaag sitter med datamateriale fra over 1 600 norske musikere. Det vil si musikere som oppgir at de har musikken som sin jobb, men som kan ha annet inntektsgivende arbeid i tillegg. Samtlige er medlemmer i Musikernes fellesorganisasjon (MFO).
– I et av intervjuene vi gjorde i forundersøkelsene våre beskrev en turnerende musiker den brå overgangen fra scene til seng. Å skulle gå rett fra å bli bombardert av ytre inntrykk, med høy lyd og jubel fra publikum, med et adrenalinnivå på topp, og en kroppslig aktivering som sier «fortsett», til å forsøke å sove, kunne være en betydelig prøvelse. Ørene piper og kroppen er i høyspenn, sier Vaag.
Vaags forskningsprosjekt startet opp i 2011, med støtte fra Extrastiftelsen, og på bakgrunn av et ønske fra MFO og NUMI (Norsk underholdningsmedisinsk institutt AS), som ønsket å utvikle et bedriftshelsetjenestetilbud for musikere. Prosjektet ble ledet av professor Ottar Bjerkeset ved Nord universitet.
Angst, depresjon og bruk av helsetjenester
Også når det gjelder angst- og depresjonsplager, viser Vaags studier at musikere skiller seg fra andre yrkesgrupper.
For der Levekårsundersøkelsen avdekker at henholdsvis syv og ti prosent av arbeidstakere oppgir at de har problemer med symptomer på angst og depresjon, er tilsvarende tall blant musikere det dobbelte, med henholdsvis 15 og 20 prosent.
– Medvirkende faktorer her er nok høyt prestasjonspress og uforutsigbarhet knyttet til fremtidig jobb og inntekt. Dette påvirker angstnivået hos de fleste, sier Vaag.
Vaag har også studert musikeres bruk av psykiske helsetjenester, både i form av psykoterapi og medisinbruk. Også her er det forskjeller mellom folk flest og musikere.
- Bruk av psykoterapi (besøk hos psykiater eller psykolog det siste året):
- Generelt: fire prosent
- Musikere: 11 prosent
- Bruk av medisiner (psykotropiske medisiner):
- Generelt: ca ni prosent
- Musikere: ca 10 prosent
– Vi ser at musikere i vesentlig høyere grad bruker psykoterapi, men at medisinbruken ikke er spesielt større. Det kan ha flere årsaker, deriblant frykt for bivirkninger, sier Vaag.
Fiolinister ekstra utsatte
Vaag har også sammenlignet ulike grupper av musikere, deriblant musikksjangre og ulike instrumentgrupper. Også her er funnene interessante.
Selv om forskjellen mellom musikere og andre yrkesgrupper ser ut til å være ganske jevn på tvers av
ulike musikergrupper, kan man se at fiolinistene rapporterer høy forekomst av både søvnproblemer og plager knyttet til angst og depresjon.- Det å være fiolinist krever perfeksjon, samtidig som prestasjons- og konkurransepresset er høyt. Internasjonale studier har vist at det også er denne gruppen som rapporterer høyt stressnivå og flest plager med muskler og skjelett, noe som igjen kan skape en ond sirkel, sier Vaag.
Innenfor de ulike sjangergruppene er det jazzmusikerne som rapporterer minst plager.
– Frontfiguren, eller vokalisten, rapporterer imidlertid forhøyet forekomst av symptomer på angst og depresjon, noe som sannsynligvis kan ha å gjøre med at de er mer eksponert og mer prestasjonsutsatte.
Messingblåseren derimot, rapporterer relativt liten forekomst av søvnvansker, noe som ifølge Vaag trolig har å gjøre med at de hele tiden trener lungene, kombinert med at de er mindre eksponert.
Den instrumentgruppen som rapporterer minst forekomst av angst- og depresjonsplager, er imidlertid trommeslageren.
Mål om bedre vilkår
– Det viktigste budskapet fra disse studiene er likevel ikke at musikere er annerledes enn andre, men at mange musikere rapporterer helseplager. Vi ser også at de søker hjelp for dette.
– Nå bør vi fokusere på hvordan man kan sikre at dyktige musikere forblir i et yrke som beriker samfunnet, avslutter Vaag.
Referanser:
J. Vaag m.fl.: Sleep Difficulties and Insomnia Symptoms in Norwegian Musicians Compared to the General Population and Workforce. Behavioral Sleep Medicine, september 2015.
J. Vaag m.fl. (2016): Symptoms of anxiety and depression among Norwegian musicians compared to the general workforce. Psychology of Music. vol. 44 (2).
Link: http://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/0305735614564910
J. Vaag m.fl. (2016): Use of psychotherapy and psychotropic medication among Norwegian musicians compared to the general workforce. Psychology of Music. vol. 44 (6).
Link: http://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/0305735616637132
J. Vaag m.fl. (2014): Specific demands and resources in the career of the Norwegian freelance musician. Arts and Health. vol. 6 (3).
Link: http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17533015.2013.863789
Les mer »
– Hva er det første du legger merke til?
Helga, Margrethe, Svein, Inga og Wenche sitter i en halvsirkel i det nye røde sofaen i vinterhagen i femte etasje på Bergen Røde Kors sykehjem. Tre pleiere på avdelingen sitter i sofaen sammen med dem. De kjenner hverandre godt. De ser alle på et maleri av bergenskunstneren Marie Storaas.
– For lite klær, sier Helga.
– For lite klær. Vi gjentar det Helga sier, og skriver det ned med en stor svart tusj på flip overen vi har med oss.
– Frysepinn, legger Margrethe til.
– Frysepinn, vi gjentar ordet og skriver ordet på flip overen.
– Hvor kan de være på vei, spør vi?
– Det kan vi ikke vite, kommenterer Svein.
– Nei, men vi kan bruke fantasien og undre oss over hvor de skal. I fantasien er ingen svar feil. Dere kan si det første som faller dere inn, forklarer vi.
– Damen skal lage middag, sier Inga. Litt senere legger hun til:
– Damene må gjøre alt!
Slik begynte historien «Ingen sang», som du kan lese under. Den og de andre fortellingene ble laget av personer som lever med demens på sykehjemmet på fortellergrupper i regi av Verdighetsenteret. Responsen på åpne, undrende spørsmål til bilder vi hadde med oss var av og til ett ord, en setning, noen ganger en lyd eller håndbevegelse. Innimellom begynte en vakker stemme å synge “Jenter fra Bergen”. Alt sammen ble skrevet ned. Vi synes historiene viser noe av den kreative kraften som mange med demens kan ha tilgang til når fantasien, istedenfor hukommelsen er det som blir brukt.
INGEN SANG
Snøkavet
For lite klær
Gale klær
Ingenting
Frysepinn
En går med hatt
En har frakk
Det er en dame bak der
Brun kjole og sort hår
En alene-dame
Det er ikke mye hun kan se
Hun går helt bak
Det er litt rart
En klokke på den ene armen
Lange skygger
Det må være i fem-tiden
Noen går motsatt vei
De skal på jobb eller har de vært?
Kanskje de går en tur i skogen?
Damen skal lage middag
Sikkert alene
Hun er danserinne
Syerske
Damene må gjøre alt
Det er ikke riktig
Det er helt stille
Ingen sang
STEIN
Stein
Stein
Stein
En eldre kar med en øks
Han har knust noe stein
Han sitter der
Skal ta kiket
Noen øyner
Ligger et menneske ved siden av
Fuglekvitter
En gjøk
Ko-ko
Han skal inn i skogen
Høgge ved
Lettvint høres det ut
Litt snø
Sjø
Hardanger
Det er vår
No livnar det i lundar, no lauvast det i li
Den heilag skapning stundar
No fram til sumarstid
Tårene triller
Han er oppe på fjellet
Det er langt til toalettet
Hvordan kan et kunstverk møte mennesker med demens?
Kronikken var først på trykk i Bergens Tidende 20.04.2018 i forbindelse med at Kode var vertskap for den nasjonale konferansen «Kunst, mestring og omsorg» i regi av Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg og Verdighetssenteret i Bergen 19.-20. april 2018.
«Vi er venninner – i medgang og bratt motgang.» Linda står i inngangspartiet til Kode 4 sammen med sin nabo og venninne gjennom mange år. For fem år siden fikk venninnen konstatert demens, men Linda sluttet ikke å ta kontakt for det. Jevnlig har hun invitert sin venninne med på konserter og nye oppdagelser.
Denne dagen skal de dele kunstopplevelser sammen med andre demensrammede, helsepersonale og pårørende. Idet de to trer inn i Nikolai Astrups frodige billedverden, tar Linda godt tak i sin venninnes arm.
Siden høsten 2016 har Kode tilbudt et fast månedlig omvisningstilbud for hjemmeboende mennesker med demens. Noen kommer med gruppen fra dagsenteret, andre med venner, ektefelle, barn, barnebarn eller foreldre.
Omvisningene tar for seg ulike tema, perioder og kunstnere, og avsluttes alltid med kaffe og prat rundt et oppdekt bord. «Det er så kjekt med fellesskapet», sier en av de fremmøtte, mens hun får fylt opp kaffekoppen. En av mennene forteller rundt kaffebordet om alle museene han har besøkt; Metropolitan, Rijksmuseum, Van Gogh Museum – plutselig står stedene klart frem for ham.
Å delta i kulturlivet kan berike en hverdag, samtidig som det er en måte å ta del i samfunnet på. I regjeringens «Demensplan 2020» understrekes at personer med demens likestilles med andre borgere. Aktivitet og kultur vektlegges som en naturlig del av omsorgstjenestene.
Kunst- og kulturfeltet har derfor et særlig samfunnsansvar. Nasjonalt og internasjonalt ser man nå en større satsing på såkalte «outreach»-programmer, det vil si formidlings- og kunstprosjekter som retter seg mot andre enn det «vanlige» publikumet.
Kode har klare ambisjoner her, og jobber kontinuerlig med å utvide tilbudene. Utover tilbudet i demensomsorgen har museet også samarbeid med blant andre Røde Kors, Redd Barna og Kriminalomsorgen.
Museets program for mennesker med demens inviterer hjemmeboende inn i et rom der de får være handlende og tenkende individer. Det handler om å få ta del i berikende opplevelser og et inkluderende fellesskap, og om retten til å opprettholde sin status som medborger og være hele mennesker – også når du har demens.
De siste ti årene har også studier innenfor demensfeltet vist interesse for medborgerskap.
Men hvordan kan et «stille» kunstverk møte mennesker med demens? Hvordan kan møter med bildekunsten skape deltakende og aktive medborgere?
Målet med kunstomvisningene på Kode har vært å pirre blikket og vekke hele sanseapparatet, skape begeistring og undring. For selv om du har fått demens, har du fremdeles evnen til å fantasere og assosiere. Alle omvisningene er dialogbaserte, og vi ønsker å legge til rette for en inkluderende og «ufarlig» kunstsamtale der alle skal kunne delta. Omvisningene har vært mindre opptatt av å vekke minner og erindringsbilder, mer konsentrert om fortellingene og bildene som oppstår her og nå, i kunstøyeblikket.
Derfor har det først og fremst handlet om å observere, gå i nærlesning av motiv og detaljer og åpne seg for verket. Underveis i forløpet har humor, lek og spontanitet skapt et rom der alle har funnet en plass og sin stemme. For det handler om å gi deltakerne tro på seg selv og i øyeblikket glemme litt sin egen situasjon og sykdommens begrensninger. Det som har vist seg å være avgjørende for deltakelse og involvering, er hvorvidt vi klarer å skape en nær, trygg og tillitsfull atmosfære.
Å planlegge kunstomvisninger for mennesker med demens krever blant annet at man tenker nøye gjennom praktiske forhold, som atkomst og trapper. For å skape trygghet og unngå for mange forstyrrelser, skjer omvisningene når museet er stengt for annet publikum. Antall kunstverk er nøye gjennomtenkt, og i selve formidlingssituasjonen stilles åpne, autentiske spørsmål. Ord og setninger blir gjerne gjentatt, da det kan virke både støttende, oppklarende og bekreftende.
Likevel er det helt essensielt å ha i mente at du henvender deg til en kompetent betrakter. I møtet med kunsten opplever vi at deltakerne kommer i kontakt med ulike roller som de har hatt tidligere i livet. Rollen som lege, fisker, lærer, eller som turist og oppdagelsesreisende, skinner gjennom samtalene.
Mange med demens sliter med å opprettholde sitt sosiale nettverk og nære relasjoner. På den måten kommer kunstopplevelsen til å handle om mer enn «bare» kunstverket – det skapes fellesskap, en følelse av normalisering.
«Nå har vi fått noe nytt å snakke om», forteller Linda etter omvisningen. Slike fellesopplevelser gjør noe med vennskapet deres, til tross for at sykdommen har utviklet seg fort de siste to årene. Venninnen har tidligere vært glad i å gå på kunstutstillinger, og Linda ønsker å opprettholde interessen og livskvaliteten. «Jeg kan se at hun har glede av kunstopplevelsen, hvorfor skal jeg da frata henne dette?»
Tilbakemeldingene, den spontane responsen, håndtrykkene og de varme klemmene, bekrefter at kunstmøter skaper både personlig mening, estetisk erfaring og sosial tilhørighet.
Musikk, sang og bevegelse er viktige verktøy i pleie og omsorgen som ivaretar brukernes egne ressurser.
Vi viser til debattinnlegget «Du trenger utdanning for å drive med musikkterapi». At man trenger utdanning for å drive med musikkterapi er hevet over enhver tvil. Musikkterapeut er en faglig tittel som krever fem års utdannelse. Men hva er miljøbehandling med integrert bruk av musikk og sang, også kalt Musikkbasert miljøbehandling?
Internasjonalt banebrytende
Miljøbehandling med integrert bruk av musikk og sang er et opplæringsprogram for ansatte i helse- og omsorgsektoren på oppdrag fra Helsedirektoratet. Det er lagt inn i Kompetanseløft 2020 og er faglig forankret i nevrologisk musikkterapi med elementer både fra musikkterapi og musikkpedagogikk. Nevrologisk musikkterapi er musikkbaserte metoder forankret i nyere nevrologisk forskning. Metodene gir helsearbeiderne nye verktøy i helse- og omsorgsarbeidet til variert individualisert sansestimulering ved hjelp av musikk, sang og bevegelse. Dette er miljøbehandling, men tiltakene vil kunne ha terapeutisk effekt. Undervisere er forskere, leger og andre helsearbeidere, musikkvitere, musikere, musikkpedagoger og andre kvalifiserte.
Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg og Nord universitet har siden 2015 hatt ansvar for opplæringsprogrammet i nært samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og helse og Bergen Røde Kors Sykehjem. Opplæringen er for ansatte og ledere som arbeider nært brukere og pasienter i alle aldre og med ulike sykdommer og lidelser. Målgruppen omfatter også ansatte i hjemmebaserte og institusjonsbaserte omsorgstjenester, psykisk helsearbeid og rusarbeid, forebyggende helsetjenester, rehabilitering og habilitering. Aldring og helse har en viktig rolle i arbeidet i og med at det er utviklet en egen ABC-opplæring som del av Musikkbasert miljøbehandling.
Det er internasjonalt banebrytende at helse- og omsorgs departementet i Norge, gjennom Helsedirektoratet, legger til rette for at musikk, sang og bevegelse skal brukes innenfor kliniske rammer som miljøbehandling i den daglige pleie og omsorgen. I praksis betyr det at integrert bruk av musikk og sang gjennom brukerens personlige musikkpreferanser og tiltak skal journalføres på lik linje som annen type behandling og medikamenter (Fra konkurransegrunnlaget, Helsedirektoratet, 16.06.2015).
Miljøbehandling med musikk når behovet kommer
Musikkterapeutene gjør en stor og viktig innsats og vi trenger flere av dem i helse og omsorg. Opplæringsprogrammet Musikkbasert miljøbehandling gir helse- og omsorgsarbeiderne verktøy for daglig pleie og omsorg som samtidig bidra til god egenomsorg for ansatte i en krevende arbeidssituasjon. Arbeidet åpner også for at samarbeidet mellom helsepersonell og musikkterapeuter kan styrkes ytterligere. Musikkterapeuten er hos bruker/pasient en gitt tid – vanligvis dagtid, men miljøbehandlingen skal skje når behovet er der, uansett tid på døgnet.
Opplæringen i Musikkbasert miljøbehandling har vist at de musikkbaserte metodene virker over hele landet. Metodene kan bidra til å dempe uro og aggresjon og aktivisere personer som sover unødvendig på dagtid. Bruken av sove- og innsovningsmedisin kan reduseres og beboernes egne ressurser blir mer aktivert. Dette vil gi mer fornøyde beboere, pårørende og ansatte. Det er i tillegg dokumentert reduksjon i bruk av tvang gjennom systematiske bruk av musikkverktøy utført av helsearbeidere.
Helsearbeiderne står i den daglige pleie og omsorgen
I opplæringen tydeliggjøres forskjellene mellom musikkterapi og Musikkbasert miljøbehandling som utøves av helsepersonell. I opplæringsprogrammet Musikkbasert miljøbehandling lærer helse- og omsorgsarbeiderne å bruke individuelt tilpassede spillelister, sang og nynning, riktig bruk av ord, tonefall og bevisstgjøring av lydmiljøets betydning. De lærer seg klinisk observasjon, enkle måleverktøy for å vite mer om hva som virker.
Musikk, sang og bevegelse er viktige verktøy i pleie og omsorgen som ivaretar brukernes egne ressurser, ivaretar de ansattes egenomsorg og kan både være miljøbehandling (helsearbeidere) og terapi (musikkterapeutene). I tillegg til disse yrkesgruppene, har vi en tredje gruppe som bidrar, dette er musikkpedagoger, musikere og andre som arbeider innenfor helse og omsorg. Dette kan være musikkfaglig ansatte innenfor kulturskoler, kommuner og utdanningsinstitusjoner.
Til sammen vil disse yrkesgruppene med ulike musikalske verktøy og metoder utgjøre en formidabel kraft for å bidra til en ressursorientert og verdig omsorg for alle.
Se også innlegget publisert på Forskning.no.
Les mer »
