Hvordan kan et kunstverk møte mennesker med demens?
Kronikken var først på trykk i Bergens Tidende 20.04.2018 i forbindelse med at Kode var vertskap for den nasjonale konferansen «Kunst, mestring og omsorg» i regi av Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg og Verdighetssenteret i Bergen 19.-20. april 2018.
«Vi er venninner – i medgang og bratt motgang.» Linda står i inngangspartiet til Kode 4 sammen med sin nabo og venninne gjennom mange år. For fem år siden fikk venninnen konstatert demens, men Linda sluttet ikke å ta kontakt for det. Jevnlig har hun invitert sin venninne med på konserter og nye oppdagelser.
Denne dagen skal de dele kunstopplevelser sammen med andre demensrammede, helsepersonale og pårørende. Idet de to trer inn i Nikolai Astrups frodige billedverden, tar Linda godt tak i sin venninnes arm.
Siden høsten 2016 har Kode tilbudt et fast månedlig omvisningstilbud for hjemmeboende mennesker med demens. Noen kommer med gruppen fra dagsenteret, andre med venner, ektefelle, barn, barnebarn eller foreldre.
Omvisningene tar for seg ulike tema, perioder og kunstnere, og avsluttes alltid med kaffe og prat rundt et oppdekt bord. «Det er så kjekt med fellesskapet», sier en av de fremmøtte, mens hun får fylt opp kaffekoppen. En av mennene forteller rundt kaffebordet om alle museene han har besøkt; Metropolitan, Rijksmuseum, Van Gogh Museum – plutselig står stedene klart frem for ham.
Å delta i kulturlivet kan berike en hverdag, samtidig som det er en måte å ta del i samfunnet på. I regjeringens «Demensplan 2020» understrekes at personer med demens likestilles med andre borgere. Aktivitet og kultur vektlegges som en naturlig del av omsorgstjenestene.
Kunst- og kulturfeltet har derfor et særlig samfunnsansvar. Nasjonalt og internasjonalt ser man nå en større satsing på såkalte «outreach»-programmer, det vil si formidlings- og kunstprosjekter som retter seg mot andre enn det «vanlige» publikumet.
Kode har klare ambisjoner her, og jobber kontinuerlig med å utvide tilbudene. Utover tilbudet i demensomsorgen har museet også samarbeid med blant andre Røde Kors, Redd Barna og Kriminalomsorgen.
Museets program for mennesker med demens inviterer hjemmeboende inn i et rom der de får være handlende og tenkende individer. Det handler om å få ta del i berikende opplevelser og et inkluderende fellesskap, og om retten til å opprettholde sin status som medborger og være hele mennesker – også når du har demens.
De siste ti årene har også studier innenfor demensfeltet vist interesse for medborgerskap.
Men hvordan kan et «stille» kunstverk møte mennesker med demens? Hvordan kan møter med bildekunsten skape deltakende og aktive medborgere?
Målet med kunstomvisningene på Kode har vært å pirre blikket og vekke hele sanseapparatet, skape begeistring og undring. For selv om du har fått demens, har du fremdeles evnen til å fantasere og assosiere. Alle omvisningene er dialogbaserte, og vi ønsker å legge til rette for en inkluderende og «ufarlig» kunstsamtale der alle skal kunne delta. Omvisningene har vært mindre opptatt av å vekke minner og erindringsbilder, mer konsentrert om fortellingene og bildene som oppstår her og nå, i kunstøyeblikket.
Derfor har det først og fremst handlet om å observere, gå i nærlesning av motiv og detaljer og åpne seg for verket. Underveis i forløpet har humor, lek og spontanitet skapt et rom der alle har funnet en plass og sin stemme. For det handler om å gi deltakerne tro på seg selv og i øyeblikket glemme litt sin egen situasjon og sykdommens begrensninger. Det som har vist seg å være avgjørende for deltakelse og involvering, er hvorvidt vi klarer å skape en nær, trygg og tillitsfull atmosfære.
Å planlegge kunstomvisninger for mennesker med demens krever blant annet at man tenker nøye gjennom praktiske forhold, som atkomst og trapper. For å skape trygghet og unngå for mange forstyrrelser, skjer omvisningene når museet er stengt for annet publikum. Antall kunstverk er nøye gjennomtenkt, og i selve formidlingssituasjonen stilles åpne, autentiske spørsmål. Ord og setninger blir gjerne gjentatt, da det kan virke både støttende, oppklarende og bekreftende.
Likevel er det helt essensielt å ha i mente at du henvender deg til en kompetent betrakter. I møtet med kunsten opplever vi at deltakerne kommer i kontakt med ulike roller som de har hatt tidligere i livet. Rollen som lege, fisker, lærer, eller som turist og oppdagelsesreisende, skinner gjennom samtalene.
Mange med demens sliter med å opprettholde sitt sosiale nettverk og nære relasjoner. På den måten kommer kunstopplevelsen til å handle om mer enn «bare» kunstverket – det skapes fellesskap, en følelse av normalisering.
«Nå har vi fått noe nytt å snakke om», forteller Linda etter omvisningen. Slike fellesopplevelser gjør noe med vennskapet deres, til tross for at sykdommen har utviklet seg fort de siste to årene. Venninnen har tidligere vært glad i å gå på kunstutstillinger, og Linda ønsker å opprettholde interessen og livskvaliteten. «Jeg kan se at hun har glede av kunstopplevelsen, hvorfor skal jeg da frata henne dette?»
Tilbakemeldingene, den spontane responsen, håndtrykkene og de varme klemmene, bekrefter at kunstmøter skaper både personlig mening, estetisk erfaring og sosial tilhørighet.
