Klovneri gir gode sykehusøyeblikk

Ifølge Ahmed selv er han født som en klovn. Resten har han lært på YouTube.

I store klovnesko trasker han bortover gangen på avdelingen der giraffer og morsomme figurer pryder veggene. Han banker på døra til det ene værelset og går inn.

– Du må gratulere meg, Johanna. Jeg gifta meg i går… Se her, er ikke ringen min fin? spør han.

Johanna (4) er tilsynelatende glad for at sykepleieren i klovnedrakt kommer innom på besøk. Hun strekker seg mot den store ringen som sitter på fingeren hans. Men før hun kommer helt fram når vannstrålen fra ringen fireåringen, og treffer henne i ansiktet.

Johanna ser overrasket ut og begynner å le. Ahmed følger opp.

– Næmmen, hva var det? spør han overrasket.

En ny vannstråle plasseres rett på nesa på fireåringen. De ler godt sammen, og det ser ut som at de er glade for hverandres selskap denne formiddagen. For det er Johanna og Ahmed som har denne stunden sammen bare de to, og kan se ut som at sykehustilværelsen kjennes fjernere i noen minutter.

Mammaen til Johanna er også der, og heller ikke hun greier å holde latteren tilbake når vannstrålen fra ringen til slutt også treffer apparatene som står ved senga.

Det helhetlige mennesket

Ahmed Rønning Radwan har jobbet som sykepleier ved Sykehuset Levanger i sju år. I ti prosent av stillingen sin er han trivselskoordinator ved Barne- og ungdomsposten. Når han ikke har på klovnedrakt eller Mikke Mus- kostyme, arrangerer han konserter og annet i samarbeid med blant annet barnehager og skoler.

Som sykepleier er han opptatt av det helhetlige mennesket, og mener det er viktig og også tilfredsstille det kulturelle behovet mennesker har under et sykehusopphold, samtidig som det blir gitt medisinsk behandling.

– Vi må tørre å bruke kultur som et verktøy. Vi må tørre å prøve. Jeg ser at kultur bidrar positivt sammen med det medisinske. For eksempel er det godt for barna å vite at jeg også kan tøyse og lage ballonger i klovnedrakt de dagene jeg kommer i hvite arbeidsklær for å gi de medisiner, sier han.

Han mener klovnestrekene også kan virke forebyggende på andre måter.

– Jeg håper pasientene ikke kommer tilbake, men hvis de kommer tilbake skal de ikke være redde. Da skal de huske klovnen som en artig opplevelse, sier han.

En tøff hverdag

Som trivselskoordinator, klovn, Mikke Mus og julenisse, får han også fram smilene til kolleger og pårørende. Det blir mye tøys og tull, og alle er med på spillet, ifølge Ahmed selv.

– Jeg er ikke så veldig selvhøytidelig. Ved å glede ungene, de pårørende og kollegene mine gleder jeg også meg selv, og det gir meg så mye. Hverdagen på sykehuset er ganske tøff og dette er noe som gjør at jeg overlever. Jeg må gjøre noe som gjør andre glad, sier han.

Den flyvende pappkopp

Johanna har akkurat fått en ballong formet som et sverd. Fireåringen pirker borti klovnen som spontant ber om nåde. Johanna fniser.

Så er trylletrikset med en flyvende kopp neste post på programmet inne på rommet til fireåringen.

– Se her dere, nå skal vi trylle. Dette kan du, Johanna. Vil du vise besøket trylletrikset vårt? spør Ahmed. Hun nikker.

Pappkoppen plasseres i Johannas hender, og hun holder den godt. Sakte strekker hun ut fingrene som holder pappkoppen. På magisk vis blir koppen hengende i luften.

Mamma klapper. Ahmed klapper. Johanna gliser lurt.

Helseforebyggende å tørre å komme tilbake

Ute på gangen igjen tar Ahmed den store posen med ballonger under armen og gjør seg klar til å gå inn på et av de andre rommene.

– Det er godt å kunne tulle bort ting. Mange av barna synes ikke det er noe moro med sprøyter og medisiner, og da er det fint med ballonger og morsomheter. Jeg håper de ikke kommer tilbake, men hvis de kommer tilbake skal de ikke være redde. Da skal de huske klovnen som en artig opplevelse. Det er helseforebyggende for barn at de tør å komme tilbake, sier han.

Ivaretar viktige menneskelige aspekter

Odd Håpnes, daglig leder ved Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg mener at Ahmed i rollen som sykehusklovn med sine sprell og sin personlig kommunikasjon med pasientene ivaretar menneskelige aspekter som er viktige parallelt med medisinsk behandling.

– Alle mennesker trenger sansestimulering. Kommunikasjonen, gleden, tilstedeværelsen og de øyeblikkene som skapes mellom pasientene og Ahmed er sansestimulering av beste sort. Den ivaretar kognitive evner, uansett om man har en sykdom eller ikke. Forskning viser at når man for eksempel holder hverandre i hendene så øker produksjonen av hormonet oxytocin i kroppen. Da opplever vi økt velvære. Det kan også de ved barne- og ungdomsposten oppleve, sier Håpnes.

– Så dette er enn vinn-vinnsituasjon. Positivt både for den som gir og den som mottar omsorg, forteller han.

Helse Nord-Trøndelag HF er en del av partnerskapet til Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg. Nord universitet, HUNT forskningssenter (Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU) , Levanger kommune og Trøndelag fylkeskommune er også i partnerskapet.