18. september 2026
Alexandra Dahlen
Hun var bare 17 år da pappaen hennes fikk demens. Gradvis ble omsorgsrollene snudd. Pappaen som alltid hadde tatt vare på henne, trengte etter hvert hjelp til å leve et så godt liv som mulig.
I episode 162 av podkasten «Ikke lett å glemme» forteller Stav åpent om det å være ung pårørende, om en mamma som måtte kjempe for hjelp, om overgangen til sykehjem og om frykten for at pappa skulle glemme henne.
– Jeg var mest redd for at han skulle glemme meg, men det skjedde aldri. Han klarte ikke alltid å plassere meg, men han visste at han kjente meg. Jeg ble alltid møtt med smil, og relasjonen var alltid der, forteller Stav i podkastepisoden.
I dag jobber hun som miljøterapeut i Melhus kommune hvor hun driver med helsekor. I tillegg jobber hun som universitetslektor ved Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg hvor hun jobber med fagutvikling av og holder kurs i musikkbasert miljøbehandling.
Den vanskelige pårørenderollen
Gjennom intervjuet belyser Stav hvor vanskelig pårørenderollen er. Hvordan man som pårørende skal være i full jobb samtidig som man administrerer et hav av byråkrati og kjempe for at den man elsker skal få hjelp. Hun så det tydeligst hos sin egen mor.
– Mamma ga alt. Hun ga alt hun hadde, helt til hun gikk ned for telling, sier Stav.
Da hadde det gått tre år fra mannen fikk en demensdiagnose.
– Dessverre er min erfaring at dette er mer normalen enn unntaket, sier Marianne Mørck Danielsen som leder podkastepisoden.
Begge er enige om at pårørenderollen er hjerterå. Det er en rolle som krever ekstremt mye, 24 timer i døgnet, syv dager i uken.
Musikk ble en viktig ressurs
Det er heller ikke enkelt å være 17 år gammel når pappaen din får en krevende demensdiagnose.
– Pappa hadde både alzheimer og frontotemporal demens, som ofte rammer både personlighet, følelser, resonnement og empati, forteller Stav.
Til å begynne med syntes hun det var vanskelig å besøke faren sin på sykehjemmet. Han var mye lei seg og ønsket å være med henne hjem. Etter hvert fant hun hjelp i musikken. Den gjorde at hun ikke trengte helgardere seg før hvert besøk.
Musikken hadde en beroligende effekt og fungerte godt som avledning, helt frem til øyeblikket hvor hun sang Wild horses ved dødsleiet.
Ble grunnmuren for en ny karriere
Etter at faren døde, etter ti år med demens, ønsket Stav at det skulle komme noe godt ut av alle opplevelsene og erfaringene hennes. Hun ville dele det hun hadde oppdaget om musikkens betydning.
Det begynte med at hun som frivillig sang på sykehjem. Der møtte hun andre med lignende erfaringer, ble tipset om et kurs i musikkbasert miljøbehandling (MMB) og tok kurset. Etter hvert endte hun opp som universitetslektor ved Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg hvor hun i dag underviser i MMB.
Hun har også vært primus motor for helsekorene i Melhus kommune.
– Det er på grunn av pappa at jeg har den karrieren jeg har i dag, sier hun.
Ønsker for fremtiden
Selv om det har skjedd en massiv folkeopplysning de siste 10 årene og vi har mer generell kunnskap, er det fortsatt en lang vei å gå. Stav er glad for dreiningen mot miljøterapeutiske tiltak og økt fokus på kommunikasjon, og hun håper kulturelle kommunikasjonsvirkemidler får en tydeligere plass i utdanning fremover.
– Vi må legge kunnskap og kompetanse i hendene på dem som står i førstelinjen. Vi må gi dem som skal ut i feltet gode verktøy som gjør det enklere å møte utfordringene en demenssykdom bringer med seg, sier Stav.
For selv om det forskes på sykdommen og på medisinsk behandling, ligger løsningen langt fram i tid.
– Vi er nødt til å ta bedre vare på dem som står i det akkurat nå, sier Danielsen.
Stav drømmer også om et bedre system rundt pårørende.
– Det er veldig mange som står alene med alt ansvaret. De er i en sårbar situasjon som ofte også er preget av mye sorg. Det er en tøff situasjon å stå i, sier hun.
For Stav ble musikken en viktig del av omsorgen og relasjonen til faren, og en ressurs for å klare å stå i en krevende hverdag. Den banet også veien videre. Historien hennes er en påminnelse om at bak hver demensdiagnose står det ofte en eller flere pårørende som bærer et stort og tungt ansvar, og som trenger et bedre system rundt seg enn det de har i dag.
>> Du kan høre hele historien til Charlotte her eller i din foretrukne podkastapp.