Kunst og forskning møttes for å bryte tausheten rundt kvinnehelse

Under arrangementet «Kvinnehelse i bevegelse – kunst, forskning og erfaring» møttes forsker Kari Ingstad, dansekunstner Nina Wollny, filmskaper Denise Hauser og forfatter Liv Bjørnhaug Johansen på scenen for å utforske kvinners erfaringer med kropp, helse og livets mange roller.

Gjennom film, dans, litteratur og forskning åpnet de opp for samtaler rundt temaer vi sjelden snakker høyt om, som spontanabort, smerte, menstruasjon, endometriose, styrke, tap, fødselskomplikasjoner, overgangsalder og det å være kvinne i dagens samfunn.

– Felles for mange kvinners erfaringer med sykdom og helseutfordringer er at de er skambelagte. Først når vi begynner å snakke åpent om spontanabort, voldtekt, fødselsomsorg, overgangsalder og alle de kroniske plagene vi brer med oss, kan vi se dem som felles erfaringer. Da kan vi også begynne å finne løsninger og strukturer som rommer hele kvinnelivet, sa Ingstad.

Bagatellisering av kvinnehelse

«Kvinner har blitt utelatt eller underrepresentert innen medisinsk forskning gjennom århundrer. […] Noe som har ført til at kvinners sykdom ofte blir oversett eller blir feil eller utilstrekkelig behandlet.» leser Johansen fra boka «Diagnose: Kvinne – hvordan kvinnehelse havnet i medisinens blindsone».

Hun viste til hvordan kvinner fortsatt ofte møtes med skepsis når de forteller om smerter og sykdom. Hvordan kvinner blir mistenkeliggjort for å overdrive eller for å være for opptatte av kropp og helse.

– Kvinnehelse er lavstatus omgitt av mystikk og mistenkeliggjøring på grunn av manglende forskning og behandlinger, sa Johansen.

Dette kom tydelig fram i den visuelt sterke filmen «Losing Nobody», hvor vi møter Elise må gjennom nok en spontanabort. Hun opplever at smerten og tapet blir bagatellisert, og at situasjonen ikke regnes som alvorlig.

– Spontantabort er fortsatt en skjult kamp for mange. Gjennom filmen ønsker jeg å åpne for samtale og utfordre stigmaet som fortsatt omgir temaet, sa Hauser.

For selv om spontantabort er noe mange kvinner opplever, er det fortsatt en hendelse man sjelden snakker om.

– Helsevesenet kan ikke gjøre noe for å stoppe en spontanabort. Derfor blir også kvinner ofte avist når de ringer og ber om hjelp. Det er ikke noe de kan gjøre. En spontanabort blir derfor stående igjen som et traume kvinner må håndtere alene, fortalte Johansen.

Wollny viste deler fra den sterke og personlige danseforestillingen «Revisiting Solo», som skildrer kroppens forandringer gjennom graviditet, spontanabort og aldring.

Sykefravær eller systemsvikt?

Et annet eksempel på hvordan kvinnehelse undervurderes, finner vi i debatten om sykefravær. Statistikken viser at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Et faktum som ofte blir møtt med moraliserende forklaringer.

– Debatten handler sjelden om hvordan kvinner kan få bedre helsetjenester, slik at de faktisk kan komme seg tilbake i arbeid. I stedet handler den alt for ofte om hvordan kvinner bør oppføre seg litt annerledes, tenke litt annerledes, tåle litt mer og kreve litt mindre, sa Johansen.

Hvorfor er det slik at kvinners sykefravær er høyere? Gjennom livet går kvinner gjennom faser som med stor belastning på kroppen, som graviditet, barseltid, amming og overgangsalder. Dette er perioder av livet som ofte er preget av smerter, søvnmangel og utmattelse. Det koster å bære fram barn med egen kropp.

– I tillegg kommer vi inn på det tredje skiftet. For hvem er det som oftest er administrerende direktør i familien? Hvem planlegger, koordinerer, organiserer og holder oversikt over alt fra fritidsaktiviteter til legeavtaler? spurte Ingstad.

Fanget i deltidskulturen

Slik som systemet er i dag, blir kvinner sosialisert inn i en deltidskultur. I kvinnedominerte yrker, som i helsesektoren, er deltid nærmest normen, ikke unntaket. Hele 64 prosent av kvinnene i sektoren jobber deltid, og bare 30 prosent av stillingene som lyses ut er heltidsstillinger.

– Det er en myte at helseyrkene er så belastende at de må være deltidsstillinger. Det handler om hvordan jobbene organiseres, sa Ingstad.

Hun peker på hvordan deltid ikke bare preger arbeidslivet, men også familielivet.

– Ingen jobber så mye overtid som den som har en partner som jobber deltid, sa hun.

Mange starter kanskje i en deltidsstilling ufrivillig, men etter hvert som barn kommer inn i bildet, blir deltid et frivillig valg, fordi alt annet rundt er rigget for det.

– Er det egentlig livsfasevennlig, eller må vi tenke nytt om hvordan vi organiserer arbeidet? spurte Ingstad.

Mangel på heltidsstillinger får også konsekvenser for fagmiljøene. Det skaper mindre kontinuitet, svakere tilhørighet og mindre stabile arbeidslag.

– Vi må se på arbeidsvilkårene på nytt. Samfunnet er ikke nødvendigvis organisert etter kvinners behov, men heller ikke etter alle menns behov, understreket Ingstad.

For den som jobber turnus og samtidig er eneforsørger eller deler omsorg for barn, stemmer ofte ikke arbeidshverdagen med familielivet. Balansen mellom arbeid og familie er viktig, både for kvinner og menn.

Kunsten som samtalestarter

Gjennom samtaler, film, dans, litteratur og forsking ble det tydelig hvor kraftfull kunsten kan være for å bryte opp taushet og tabubelagte temaer. Når menneskelige erfaringer får en stemme gjennom kunsten, åpnes det samtidig et rom for refleksjon, samtaler og forståelse.

På slutten ble det åpnet opp for kommentarer og spørsmål fra salen. Det var et tydelig engasjert publikum:

• Hvordan kan vi fremover jobbe for å gjøre temaer rundt kvinnehelse mindre tabubelagte?
• Hvordan kan vi inspirere yngre kvinner til å snakke mer med hverandre og dele erfaringer?
• Hvordan kan vi sette større fokus på kvinners styrker i samfunnet?

«Vi må starte med oss selv. Vi må tørre å snakke sammen og dele erfaringer» sa en av kvinnene i salen.

– Hver gang vi snakker om og uttrykker kvinners kroppslige erfaringer, bidrar vi til å normalisere dem. Vi allmenngjør noe vi lenge trodde var bare personlig, sa Johansen.

Forsker Ingstad la til:

– Det handler om synliggjøring, ikke sykeliggjøring. Vi må tørre å snakke om ting som er vanskelig, men også våge å tenke nytt om hvordan arbeidet organiseres.

Gjennom sitt innlegg viste hun til flere gode eksempler fra arbeidsplasser som har funnet nye løsninger for både ansatte og virksomheten, med bedre ordninger for heltidsstillinger, arbeidstid og turnus. Tiltak som både fremmer helse og gjør arbeidslivet mer forenlig med familielivet.

– Ønsker du at noe skal være annerledes, må du faktisk gjøre noe annerledes og tenke litt annerledes, sa Ingstad.

Enten det er i arbeidslivet, i helsevesenet eller i måten det snakkes om kvinnehelse på.

---

Arrangementet var et samarbeid mellom Dans i Trøndelag, Nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg, Steinkjer bibliotek, Steinkjer kulturhus, Nord universitet (Skuespillerutdanninga) og Steinkjer unge kvinners sanitetsforening.