Hva er likhetene og forskjellene mellom norsk og japansk kultur- og helsepolitikk? Og kan vi lære noe av hverandre?
Forrige uke fikk vi besøk av Mia Nakamura, professor i kulturpolitikk og kulturledelse ved Kyushu universitet i Japan. Hun ønsket å besøke senteret for å lære mer om oss, om opplæringsprogrammet musikkbasert miljøbehandling, og få større innsikt i hvordan kultur brukes i norsk helsepolitikk.
– Dette var en gylden mulighet for oss å få høre om hvordan japansk kulturpolitikk har endret retning ut fra behovet for å gjenoppbygge samfunnet etter andre verdenskrig og naturkatastrofer, sier Marit Stranden, daglig leder ved kompetansesenteret.
– Vi inviterte Mia til å holde en åpen forelesning om sin nyeste forskning på teater og demens når hun besøkte oss.
Samskaping og improvisasjon for personer med demens
Under forelesningen fortalte Mia Nakamura om sin nyere forskning på workshop i drama med samskaping for personer med demens og deres omsorgspersoner. Hun viste frem filmeksempler på hvordan disse verkstedene fungerte, og forklarte hvordan skuespillerne utfordres til å improvisere nye historier underveis i samskapingsprosessene som stimulerer til spontan deltakelse uten behov for språk.
– Helsepersonell får nye personlige historier og ser skjulte ressurser hos beboerne, som kan ha utfordringer med motorisk kontroll og logisk tankegang, forklarer Nakamura.
Håndbok for sosial inkludering gjennom kunst og kultur
Nakamura delte også sine erfaringer fra utviklingen av den japanske regjeringens håndbok for sosial inkludering gjennom kultur og kunst
– Funnene i prosjektet «The Cultural Value Project», er et av de mest dyptgående forsøkene på å forstå verdien av kunst og kultur – forskjellen de gjør for enkeltpersoner og for samfunnet. Prosjektet har sett nærmere på spørsmålet om hvorfor kunst og kultur betyr noe, og hvordan vi kan fange effektene de har, forteller Nakamura.
Som også kan fortelle at håndboken har blitt godt tatt imot i Japan. Boken finnes også på engelsk. Les og bli inspirert av de ni gode eksemlplene som presenteres i håndboka: «Social Inclusion Through Culture and the Arts: A Practical Evaluation Handbook».
Nyttig erfaringsutveksling
Stranden og Vegar Rangul, prosjektleder for opplæringsprogrammet musikkbasert miljøbehandling, hadde et møte med Nakamura etter forelesningen. Her presenterte de kompetansesenterets historie og hvordan vi jobber med kultur, helse og omsorg.
– Nakamura var spesielt interessert i å lære om kulturens forankring i norsk helsepolitikk og om opplæringsprogrammet vårt. I Japan jobber de mest med kulturtiltak på gruppenivå, så hun ble imponert over den individuelle tilpasningen som ligger til grunn for de verktøyene vi benytter og metoden musikkbasert miljøbehandling, forteller Stranden.
Kanskje var dette starten på et framtidig samarbeid og videre erfaringsutveksling mellom Norge og Japan?
